In the Slime of a New Bureaucracy
All aboard! We live in a time of social engagement and virtual compassion. Click “like” or sign a petition if you want to stop hostile acts against gays in African countries, or take a stand against death row. Spread pictures of worldwide censorship and repression through facebook and twitter, follow witnesses of war and injustice directly from your office chair, or even your mobile phone when you are having a coffee in a café.
We talk about justice in the world, equality. Just take a look at our country and how far we have come. We are the masters of give and take. With the one hand we condemn unbearable working conditions for those who make our cheapest clothes, we generously provide environmental aid here, and social aid there to assist the Global community development, and we assign the Nobel Peace Prize to anyone we like.
With the other hand we make huge profit on disputes and lack of infrastructure in other countries. We are the ones responsible for the technical operations of Guantanao Bay, we sell weapons, and we are investing in environmentally hazardous oil sands extraction.
How can we eradicate this hypocritical existence without getting sweaty? Is there anyone at all that cares enough to actually do something about it?
In the exhibition “In the Slime of a New Bureaucracy” Adriana Alves is working with the notion of radical change, rebellion and revolution versus powerlessness, hopelessness and scarcity. The exhibition title springs from the Kafka quote: “[The flood of] the Revolution evaporats, and leaves behind only the slime of a new bureaucracy.” On the basis of this statement she questions whether it is possible to believe in a radical change or to hope for a revolutionary upheaval?
The exhibition introduce a revolutionary landscape of barricades and resistance. But unlike this year’s Berlin Biennale it fills no function beyond the landscape itself. On the contrary the exhibition points to the inadequacy of a revolution.
The video work “We are nothing… (let us be everything)” is orchestrating a stir up for a riot. We follow several individuals towards a confrontation. The rebels are equal, there is no leader, and they are not really a group – maybe then they are free?
“In the Slime of a New Bureaucracy” is recreating something that never happened through a corrupted but yet recognizable freedom aesthetic. The mood of the exhibition insists on emphasizing the vain aspect of the idea of revolution, critical thinking and visual arts. Nevertheless, and perhaps in spite of, the repetitive processing of the theme also suggests that there is hope within the hopelessness that the impossibility of emancipation might become possible at a later date.
The exhibition is supported by the Norwegian Arts Council, Bergen City, Hole Glass and AKÅ Palle håndtering.
In the Slime of a New Bureaucracy
Ta plass alle mann! Vi lever i en tid av samfunnsengasjement og virtuell medfølelse. Klikk ”like” eller signér en underskriftskampanje om du vil stoppe fiendtlige lover mot homofile i afrikanske land, eller hindre dødsstraff. Spre bilder av sensur og undertrykkelse over facebook og twitter, følg dem som vitner krig og urett direkte fra kontorstolen eller på mobilen når du er på café.
Vi snakker om at det må bli rettferdighet i verden, likestilling. Bare se på vårt land og hvor langt vi er kommet. Vi er mestere på å ta og gi. Med den ene hånden fordømmer vi ulevelige arbeidsforhold til de som syr våre billigste klær, vi gir gavmilt bistand til miljøutvikling og vi deler ut fredspriser til alle og enhver. Med den andre hånden profitterer vi sterkt på konflikter og manglende infrastruktur i andre land. Det er vi som står for den tekniske driften på Guantanamo Bay, vi selger våpen og vi investerer i miljøfarlig oljesandsutvinning.
Hvordan kan man utrydde denne hykleriske tilværelsen uten å bli svett? Finnes det noen som i det hele tatt bryr seg nok til å gjøre noe med det?
I utstillingen ”In the Slime of a New Bureaucracy” arbeider Adriana Alves med forestillingen om radikale forandringer, opprør og revolusjon versus avmakt, håpløshet og knapphet. Utstillingstittelen springer ut av Kafka-sitatet: “[The flood of] the Revolution evaporates, and leaves behind only the slime of a new bureaucracy”. Med utgangspunkt i dette utsagnet stiller hun spørsmålet om det er mulig å tro på radikale forandringer og håpe på revolusjonære omveltninger?
Utstillingen introduserer oss til et revolusjonært landskap av barrikader og motstand. Men i motsetning til årets Berlinbiennale fyller landskapet ingen funksjon utover seg selv. Tvertimot og heller håpløst peker utstillingen på revolusjonens utilstrekkelighet.
Videoverket “We are nothing… (let us be everything)” iscenesetter et tilløp til opprør. Vi følger ulike individer frem mot en forventet konfrontasjon. Opprørerne er likeverdige, det finnes ingen leder og de er egentlig ikke en gruppe – kanskje er de da frie?
I ”In the Slime of a New Bureaucracy” gjenskapes noe som ikke er (og aldri har vært) gjennom en slags korrumpert og gjenkjennelig frihetsestetikk. Tonen i arbeidene insisterer på å fremheve det forfengelige i ideen om revolusjon, kritisk tenkning og billedkunst. Likevel, og kanskje til tross for, antyder arbeidenes gjentagende bearbeiding av tematikken også et håp i det håpløse mot at emansipasjonens umulighet ved en senere anledning kanskje kan gjøre seg mulig.
Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd, Bergen kommune, Hole Glass og AKÅ Pallehåndtering