I speilet, dyret / In the mirror, the animal

“Jeg føler jeg feiler når jeg forsvarer meg mot hestetennene. Jeg venter på bedring, hesten venter.. eller blir dag etter dag, det samme. Uansett hva jeg gjør kvitteres det med glefs, ørene bakover”

(Fra Tingeling, video, 2015)

Det spekuleres i om dyrene kan lukte våre følelser. De kan komme oss ufrivillig nær. Avslørende nært. Gjennom kulturhistorien finnes det utallige eksempler på dyrenes høyt verdsatte rolle. Særlig gjelder det hesten, som ikke bare har vært et arbeidsdyr, men som har vært en formidler mellom oss og det hinsidige. Hesten som skapning ga menneske-dyret bredere forståelse av naturen og gudeverdenen. Finnes fortsatt noe av dette overjordiske og verdifulle i relasjonen mellom hest og menneske? Våre husdyr og kjæledyr kan sees som speil, men det er vanskelig å akseptere speilbildene og omsette informasjonen. I kommunikasjon mellom menneske og dyr ligger samværet nærmere en dans enn ord. Der er også en åpning til villskap vi kan se oss selv i. Dyrene utfordrer fysisk og følelsesmessig, over et register fra angst, skrekk, sinne til glede, fred, ro og lykkefølelse. Den daglige praksisen de krever er en kilde til inspirasjon og mening, men også noe mere, meningsløst. Hvorfor er det så godt å være nær og puste sammen med dyr?

Søssa Jørgensen (f. 1968) fokuserer på relasjoner mellom mennesker og dyr i utstillingen på Knipsu. Forholdet vises gjennom videoarbeider, lyd og tekst, men også nye tusjtegninger. Søssa Jørgensen er kjent for sitt arbeide med Sørfinnset skole/ the nord land og gårdsbruket Øvre Ringstad sammen med Geir Tore Holm, lydkunstkollektivet Ballongmagasinet og samarbeidet med Yngvild Færøy. Når hun nå stiller ut på Knipsu, er det 19 år siden hennes siste separatutstilling. Hun representerte Knipsu under fjorårets Coast Contemporary og bidro i utstillingen Vannets logikk her i 2018.

“..I feel I fail when I defend myself against the horse teeth. I am waiting for her to recover, but the horse just stays day after day the same. No matter what I do, she returns my offers by snapping. Ears pinned backwards.”

(From Tingeling, video 2015)

It is speculated upon wether animals can smell our emotions. They may come involuntary close to us. Revealingly close. Throughout cultural history, there are countless examples of the animals’ highly valued role. This is especially true for the horse, who has not only had the role as a working animal, but also been an intermediator between us and the afterlife. The horse as a creature gave the human-animal a broader understanding of nature and the world of gods. Is there still any of this ethereal and valuable in the horse-human relationship? Our pets and farm animals can be seen as mirrors, but it is difficult to accept the images in the mirror and decode the information. In communication between humans and animals, actions are closer to dance than words. There is also an opening to the wildness we can see ourselves in. The animals challenge physically and emotionally, over a register of anxiety, fright, anger to joy, peace, quiet and utter happiness. The daily routine they require is a source of inspiration and meaning, but also something more, meaningless. Why is it so good to be close to and breathe with animals?

Søssa Jørgensen (b. 1968) focuses on human-animal relations in the exhibition at Knipsu. The relationship is shown through video and audio works and text, but also new ink drawings. Søssa Jørgensen is known for her work with Sørfinnset skole/ the nord land and the farm Øvre Ringstad together with Geir Tore Holm, the sound-art-collective Ballongmagasinet and the collaboration with Yngvild Færøy. Now that she is exhibiting at Knipsu, it is 19 years since her last solo exhibition. She represented Knipsu during last year’s Coast Contemporary and contributed to the exhibition Vannets Logikk, here in 2018.

Foto Søssa Jørgensen