05håkonholmolsen

Marte Hodne Haugen
Julie Lillelien Porter
Rasmus Andreas Hungnes
Håkon Holm-Olsen
Pål Misje
Torgrim Sund
Hilde Jørgensen
Maya Økland
14.03 2015
Kreuzberg Pavillon

Curated by Hilde Jørgensen

 

Utopia

One’s time, the idea has failed, as if he had been given a box of time, brimful of hours and minutes for usage just like cash.

He could for example carve. He could sculpt chess pieces, play a game against himself.

He could do as old fashioned sea captains – the ship is wrecked from a storm, the captain sits hopelessly lost in the cabin yet fearlessly filling in the logbook.
There were films with these kinds of scenarios.

Or repelled on an deserted island, keeping a diary every single day into the eternal. Equipment lists, weather reports, small duties being done: the sewing in of a button, the eating of a seashell.

A single word surfaces from nowhere: Mesozoic. He can visualise it, hear it, but he can not grasp it. The word has no connotations for him. This often happens: significance dissolves, his treasured glossary spreads evaporate.

She raised her eyebrows over the disparity between her thoughts and her doings– ladling soup – and ever stronger the feeling of being outside the whirlpool; or that somehow a shadow had fallen over it all and that presently, without the colours, seeing everything as it truly was.

Which skeletal nerve pool in the mind did all this come from? Hours in Social Learning at school.

Learning digital double entry bookkeeping, logging into the bank, how to boil eggs in the microwave without exploding them, filling out an application for residence in this or that Module, or for working in this or that Enclave, heredity research on your family, negotiating one’s own marriage and divorce contract, genetically sensible pair matching, correct condom use to prevent sexually transmitted lifeforms. Hours in Social Learning had consisted of this.

The text is written freely after the early 2000s novel Oryx and Crake by Margaret Atwood and the 1900s novel To the Lighthouse by Virginia Woolf.

 

——-NORSK——–

 

Utopia

Tiden sin, forestillingen er falitt, som om han hadde fått forært en eske med tid som var breddfull av timer og minutter til å bruke akkurat som penger.

Han kunne for eksempel spikke. Lage seg sjakkbrikker, spille spill med seg selv.

Han kunne gjøre som gamle dagers skipskapteiner – skipet forliser i en storm, kapteinen sitter i kabinen, redningsløst fortapt, men likevel fryktløst i ferd med å fylle ut loggboken. Det var filmer om sånt.

Eller skibbrudne på øde øyer som førte dagbok hver bidige dag i det evinnelige. Utstyrslister, værobservasjoner, små gjøremål som var utført – sy i en knapp, spise et skjell.

Ett ord dukker opp fra intet: mesozoisk. Han kan se ordet, høre det, men kan ikke gripe det. Han forbinder ingenting med det. Dette skjer ofte for tiden, at meningen oppløses, at oppslagene i hans skattede ordlister fordufter.

Hun hevet øyenbrynene over misforholdet mellom det hun tenkte og det hun gjorde– øste opp suppe – og følte, stadig sterkere, at hun var utenfor virvelstrømmen; eller at det liksom hadde falt en skygge over det hele og at hun nå, når fargene var borte, så alt slik det egentlig var.

Fra hvilken atrofierende nervebrønn i hjernen kom nå alt dette. Timene i Livskunnskap på ungdomsskolen.

Lære å føre dobbelt bokholderi på data, taste seg inn i banken, koke egg i mikroen uten at det eksploderte, fylle ut en søknad om bolig i den eller den Modulen, eller om jobb i den eller den Enklaven, arvelighetsforskning på egen familie, å forhandle frem sin egen ekteskaps- og skillsmissekontrakt, genetisk fornuftig par-matching, riktig kondombruk for å unngå seksuelt overførbare livsformer. Slikt hadde timene i Livskunnskap bestått av.

Teksten er fritt etter den tidlige 2000-tallsromanen Oryx and Crake av Margaret Atwood og 1900-tallsromanen Til fyret av Virginia Woolf.

[nggallery id=34]